kjærlighet

I disse dager pågår det en debatt omkring SVs ståsted i diskrimineringsdebatten. Førstekandidaten i Sør-Trøndelag, Snorre Valen, har gått ut med det som SVs landsmøte har vedtatt i forhold til dette og har tydeligvis tråkket på tær som ser sitt snitt til å slå politisk mynt på et vedtak som egentlig er åpenbart akseptert i samfunnet.

Trønderavisa (TA) sier dette selv også i sin lederkritikk av Snorre Valen. TA hevder at motstanden mot diskriminering er så allmenn og åpenbar i det norske samfunnet, at slike oppslag egentlig kanskje ikke er nødvendige. Og akkurat i det tror jeg TA har rett. I det norske folket skal det være lov til å ha sin tro, legning og politiske standpunkter uten at disse skal forhindre deg i å kunne være bidragsyter i samfunnet.

For det er det SVs politikk er. Det skal ikke lønne seg å diskriminere. Vi hadde på Landsmøtet i 2009 en debatt omkring hvorvidt vi skulle fjerne unntaksbestemmelsen helt (den som i loven sier at det kan diskrimineres i enkelte tilfeller) eller om vi skulle gå inn for å stoppe statstøtte, helt eller delvis, til de organisasjoner som valgte å åpent diskriminere på grunnlag av en av disse åpenbare (i følge TA) urimelige forholdene som samfunnet helt står bak.

Heldigvis, mener jeg, falt SV ned på at unntaksbestemmelsen skal kunne bestå. Det ville være urimelig å tvinge en fundamentalistisk liten sekt til å ansette en som så til de grader bryter med intern”justis”en i organisasjonen. Men dette fritar ikke organisasjonene for et ansvar i forhold til det samfunnet, nesten unisont, har erklært som overgrep mot menneskeverdet og friheten til å være seg selv. Derfor er neste spørsmål det mest innlysende og det som Snorre Valen forsøkte å sette ord på.

Er det da statens oppgave å finansiere, helt eller delvis, ogranisasjoner som åpenbart bryter med samfunnsnormene? Og om svaret ditt er ja, hvor går grensene for det staten skal finansiere av annerledeshet? Hvilke andre organisasjoner skal da staten til slutt finansiere i dette diskrimineringsperspektivet? Det blir nemlig helt urimelig å ikke skotte ut over homofilidebatten i sekteriske religiøse samfunn i dette spørsmålet. For dette handler om enkeltmeneskets frihet til å være seg selv og til å ha den tro de vil. Og hvordan vi da som samfunn skal møte dette.

Jeg vil hevde at det ikke skal være OK å si at enkelte mennesker er bedre enn andre. Eller at det livet du lever skal få lov til å bli sett på som en slags sykdom. Eller at du har feil og at jeg følger den eneste sanne tro. For mennsker er samensatte individer og utrolig forskjellige. Og det er forskjelligheten vi skal vite å sette pris på. For om alle skal strigles og føyes inn i den konforme likheten, da forlater vi mange av verdiene vi setter pris på i dag.

Og i dette bildet er det ikke statens oppgave å finansiere diskriminerende organisasjoner. Det er også derfor SV mener at det skulle vært et klart skille mellom religion og stat, for alle religiøse samfunn.